Finnekulturen
Tidlig på 1600-tallet innvandret mange finner til grensetraktene mellom Sverige og Norge. De slo seg ned i skogene hvor de drev svedjebruk. Skogen ble hogd og svidd av, og det ble sådd rug i asken. Åkrene kunne ikke dyrkes mer enn et par år av gangen, så måtte nye områder hogges og brennes. Svedjebruket kom etterhvert i konflikt med de fastboende bøndenes interesser i skog og utmark, og det avtok utover i 1700‑årene. Finnene ble bofaste og ryddet seg plasser. De holdt lenge på finsk kultur og byggeskikk. De bodde i røykovnstuer, brukte badstu, og hadde "rier" til korntørking. I tillegg til Glåmdalsregionen finnes det spredt finsk bosetning i skogstrakter så langt vest som i Sigdal i Buskerud.
Stue fra finnetorpet Ampiansbråten, Kolbjørnsrud, Vinger, ca 1800
Stua er ikke ulik norske treromsstuer, men forstua er noe smalere enn vanlig. Stua domineres av en svær røykovn av finsk type, murt av store steinmasser. Ovnen ble bare fyrt opp en gang hver dag, i motsetning til de mindre norske røykovnene på Vestlandet, som måtte fyres to ganger. Den finske ovnen har i tillegg en trekkkanal ut mot rommet. Opp gjennom himlingen og ut gjennom overtaket føres røken via en trekanal, en uthulet trestamme, gjennom ljorehullet. Kanalen kalles takhølstuten. Mot den bordkledde langsiden av ovnen stod sengen.
Rommet innenfor forstuen er blitt kjøkken med peis i hjørnet. Mye tyder på at det er østfinner fra Savolaks med karelsk bakgrunn som har bygd stua. Trekkkanal og takhølstut er østfinske trekk; det er også bruken av røykovnen til brødbaking som i Russland