Hordaland er som resten av Vestlandet preget av store kontraster i natur og næringsgrunnlag. I kystdistriktene var fiske en viktig næringsvei ved siden av et nødtørftig jordbruk. De mange fjordene, med vennligere klima og et rikere jordsmonn ga bedre grunnlag for jordbruk. Her spilte gårdsdrift en viktigere rolle selv om også fjordbøndene dro på fiske på storhavet. Store fjellområder ga gode muligheter for seterdrift.
Midt i Hordaland ligger Bergen, fra gammelt av handelssentrum for hele Vestlandet. Herfra gikk det nye varer og impulser fra verden utenfor til de mange handelsstedene langs kysten og fjordene.
Klyngetun var den vanligste tunformen, rekketun har også forekommet. Før de store utskiftningene i siste halvdel av 1800-tallet, var det vanlig at husene for flere bruk lå i samme tun. Et ofte bratt og ulendt terreng avgjorde husenes plassering. Dette kunne gi en tettbygget husklynge.
Tre var det vanligste byggematerialet. Ytterst i havgapet var tre en mangelvare, og stein ble mer brukt her enn i andre deler av landet. Også på fjellet var det mer utbredt å bygge hus av stein, og den dag i dag finner man tufter etter steinselene i fjellet. Mange hus ble beskyttet av svære gråsteinsmurer på de mest værutsatte sidene. I eldre tid var nesten alle hus torvtekket. Tidlig på 1800-tallet begynte man å utnytte de rike skiferforekomstene til taktekking.
Hardangertunet
Fire av husene kommer fra gården Øvre Nes i Varaldsøy og ligger med samme innbyrdes plassering som før de ble flyttet til museet. Museet har en driftsbygning fra samme gård som også vil bli gjenreist. Stall og skytje (lagerhus) kommer fra andre gårder i Hordaland. Hellelagt gårdsvei som her, er typisk for gårdstun på Vestlandet. Tunet er for lite til å gi riktig inntrykk av et typisk vestnorsk klyngetun.
Røykovnstue fra Nes, Varaldsøy, eldste del fra 1600-tallet
Stua har treromsplan og er trolig bygd etter at gården ble delt i 1688. Opprinnelig bestod stua bare av det største rommet og en åpen sval foran inngangsdøren i gavlveggen. Senere ble koven tømret inntil sammen med en sval i bindingsverk. Stua har røykovn og ljore. Røykovnen slipper røyken ut i rommet og ut gjennom ljoren. Før 1700-tallet var ljoren den eneste lysåpningen i stua. Stua har fått "glas" med blyglassprosser. Veggdekorasjonen som går hele veien rundt stua kalles "kroting" og ble utført av egne "krotekoner". I denne stua er krotingen hvit, men det ble også krotet i andre farger.
Bualoft, fra Nes i Varaldsøy, 1769.
Bualoftet ligger rett over veien for stua og består av et tømret rom i hver etasje med sval i gavlen og på den ene langsiden. I "buo" i første etasje står tre senger langs den ene veggen. Her lå gårdens tjenere året rundt, selv om rommet ikke hadde oppvarming. Også omstreifere kunne få overnatte her. Oppe på "lofte" står også tre senger på rad. Dette var gårdens gjesterom, og utstyret er langt finere enn nedenunder. På gavlveggen er det malt: "Dette Huus er bygget af Peder Pedersen Næse og Hustru Herbor Niels Datter Aaret 1769". Utstyr og innbo i loftet har renessansepreg.
Eldhus, fra Nes i Varaldsøy, ca 1600
Eldhuset ligger ved siden av bualoftet og har vært grovkjøkken og brukt til korntørking. I følge tradisjonen har huset opprinnelig vært en stue og eldste hus i tunet. Slik bruksendring var ikke uvanlig. Som stue skal det ha hatt tredelt rominndeling, slik som røykstua (81), men antakelig ble veggen mellom forstua og koven fjernet da huset ble eldhus. Det ble også bygget på et par "kvarv" (omganger med laftestokker)og to sidesvaler. I eldhuset ble det tørket korn på "turkeovnen". På grua ble det bakt og brygget, og det hendte også at det ble slaktet i eldhuset. Ingen av ildstedene har røykavtrekk og røyken går fritt ut i rommet. Huset er så åpent i røstet at røyken driver ut lett.
Stabbur fra Nes, Varaldsøy, 1743
Huset står på stabber eller stolper for å hindre at smådyr skulle komme inn. Det har en laftet kjerne og sval i stavverk foran gavlen og langs den ene siden. Over døren er årstallet 1743 innskåret, og dette er trolig byggeåret. I bakgavlen er det et lite vindu, og i midtrutene er årstallet 1744 malt på glasset. Stabburet var gårdens forrådskammer med korn, flatbrød, kjøtt, flesk o.a. Alle "bører" og "kjer" som står her har tilhørt dette stabburet.
Stall fra Øye, Varaldsøy
Huset er "grindabygt", slik det har vært vanlig å bygge uthus på Vestlandet siden middelalderen. Litt under betene, de tverrgående bjelkene, ligger "skukkåsene". Over disse var det et rom som ble kalt "skukken". Her ble det oppbevart fôr til hesten, materialer o a. Stallen har opprinnelig vært noe større. Før utskiftningen var den felles stall for to bruk. Taket er tekket med "rastaheller". Mens hus for folk og fe vanligvis var isolert med både tykke tømmervegger og torvtak, er dette uten isolasjon. Inntil stallen er det bygd et grisehus.
Skytje fra Bakka, Hålandsdal
Dette huset "grindabygt". Huset ble brukt til oppbevaring av ved. I "skukken", i rommet oppunder taket, var det lagerplass for emneved, kornstaur o.a.